Nietzsche tar også sikte på fremtredende franske, britiske og italienske kulturledere som han mener har lignende egenskaper. Nietzsche berømmer Cæsar, Napoleon, Goethe, Thukydides og sofistene som sterkere og sunnere enn alle disse påståtte representantene for kulturell dekadanse. Boken beskriver Nietzsches siste og mest betydningsfulle bestrebelse som omvurderingen av alle verdier og presenterer et antikkens perspektiv der romerne, om bare på litteraturområdet, triumferer over de gamle grekerne. Tolv deler utgjør boken.
Mange av Platons teorier, spesielt de som er knyttet til Being and Becoming, formenes verden og sansenes feilbarlighet, blir avvist av Nietzsche. Mer spesifikt avviser han Platons standpunkt om at man skal fornekte sansene. Dette er et tegn på personlig dekadanse, som strider mot Nietzsches ideer om menneskelig briljans. Nietzsche bruker begrepet "dekadens" for å beskrive tap av kraft og en feiring av svakhet. I følge Nietzsche, hvis man adopterer et hat mot naturen og deretter et hat mot sanseverdenen – de levendes verden – ved å akseptere en ikke-sanselig, uforanderlig verden som overlegen og vår sanseverden som underlegen. I følge Nietzsche ville bare en svak, syk eller uverdig person ha en slik tro.