Det er en sti bak deg.
Hver dag du har levd er et skritt langs den. De høylytte, de tomme, de du knapt var til stede for – stien sorterer dem ikke. Den bare fortsetter.
I kveld stiller den deg ett spørsmål.
Svar i en setning. Det er hele.
Noe vokser der du svarte. Et tre. En liten blomst. Fotspor som fører ned i gresset. I morgen går stien litt lenger, og tingen du beholdt blir der du forlot den.
Spørsmålet er ikke alltid det samme. Noen netter spør den hva du la merke til. Noen netter hva du var glad for, eller hva du ønsket å bli inne et øyeblikk lenger, eller hva du ville beholdt hvis du bare kunne beholde én ting.
Kom tilbake om en måned. Bla tilbake langs stien til du finner noe du ikke husker å ha lagt der. Berør det.
Dagen kommer tilbake.
Her er den delen som er verdt å bli værende for. Å legge merke til blir lettere.
Tre ting holder det oppe.
*Oppmerksomhet*, først. Å være der du er i ett minutt, med vilje – dette er mindfulness-delen, og den er bygget for gapet du allerede har, snarere enn de førtifem minuttene du ikke har. Fortsett slik, og du begynner å fange opp ting tidligere, mens det fortsatt er dag igjen å være inni deg.
Så *verdsettelse*. Å legge merke til hva som var bra uten å late som om dagen var det – takknemlighet som bare fungerer på gode dager er til ingen nytte på de andre, og det er derfor du aldri blir bedt om tre ting du er takknemlig for.
Og *å kjenne deg selv*, som er det en måned med svar på én setning stille blir til. Det er det første som forsvinner i en strekning som sliter deg ned, enten det sliter deg ned er jobb eller et hus fullt av mennesker som trenger deg: du slutter å kunne si det. En plate som ikke argumenterer imot er verdt mer da enn den høres ut nå.
Mindfulness, takknemlighet, selvinnsikt. Ordene er utslitt. Øvelsene er det ikke.
Dager du ikke sier noe er fortsatt dager. Stien vokser uansett. Det er ingenting her som kan ødelegges av å være borte, og ingenting som dør mens du er borte, og når du kommer tilbake nevner ingen det.
Hvis en dag er for høylytt til å bli skrevet om, sitt heller en stund. Korte mindfulness-øvelser – et pusterom, jording gjennom sansene, en kroppsskanning – noen få minutter hver, veiledet én linje om gangen, uten noe å skrive.
Mindfulness, takknemlighet, selvinnsikt – og en sti som vokser med hver dag.